Jeg ble Intervjuet av tv 2 nyhetene - Link her

Tv 2 intervjuet meg og sendte det på nyhetene.
Jeg er fortsatt flau over at jeg gråt og har derfor aldri hørt dette intervjuet selv.
 

http://www.tv2.no/a/4126925   -  Du kan trykke her og se intervjuet

De tok veldig mye bilder og filmet meg -
Jeg var veldig nervøs, men ville gjøre det for å få dette frem i lyste. 



Jeg brukte reporteren sin jakke slik at ingen skulle kjenne meg igjen. 

 

Se hele intervjuet dersom du ønsker det, men jeg har selv aldri sett det. 
 

Alle gikk videre, men ikke jeg

Da rettsaken var ferdig, så sluttet folk å støtte meg. 
Saken var vunnet og alle ville bli ferdig med saken. Det var lett for dem å legge det bort..

Mamma pleide å ringe meg ofte for å undersøke om jeg hadde det bra. 
Hun har sluttet med dette og vil helst ikke snakke om fortiden min. 

Pappa og søsken sendte meg alltid meldinger med støtteerklæringer.
Jeg hører ikke mer fra mine søsken (7 stk) om min fortid.

Venner har sluttet å tenke på dette. 
Mine venner har sluttet å spørre etter oppdateringer i saken og de har helt sluttet å si ` jeg er her om du vil snakke`. 

Media har sluttet å bry seg. 
Før fikk jeg mailer og telefoner , mens nå er det stille.

Hvorfor? Har alle gått videre? Isåfall gikk de videre og glemte å ta med seg meg.. Jeg føler meg glemt. Jeg føler meg forlatt


 - meg

Rettsaken er ferdig og vi går videre! - Det er holdningen. Men jeg lever med dette!

Hver gang en person nyser, så skvetter jeg.
Hver gang en person løfter en arm, så tror jeg at hun/han skal slå meg.
Hver gang jeg ser på barna mine, så vet jeg hvem som er faren.
Hver dag er jeg livredd for at de skal bli som han og jobber konstant i mot dette.
Hver dag må jeg forklare spørrende unger om at pappa er i fengsel.
Hver dag får jeg spørsmål fra barn i nabolaget, skola eller barnehagen om hvorfor faren dems slo meg.
Hver gang jeg lager middag eller gir noen mat, så er jeg redd for at de skal kaste maten på meg (slik han gjorde).

Jeg som ikke var redd for å dø da han ville drepe meg går nå rundt med en konstant frykt for å dø. Det er dokumentert at jeg har angst, panikklidelse, dødsangst, tilknyttningsprobblemer og ustabile eller fraværende følelser.
Med denne kunnskapen har alle bare latt meg stå alene fordi de er ferdig med saken.    

 



Da noen du er veldig glad i dør, så sørger alle med deg. Men du sørger i årevis og dem i noen uker eller måneder. 
De slutter å sende deg støtteerklæringer og du får en hjelpeløs følelse av å stå alene. Alle er ferdig med det unntatt deg.
Det er dessverre slik at folk blir fortere ferdig med ting enn deg dersom det er du som er mest påvirket. 

Alt vanskelig i livet har sine konsekvenser.Jeg har mange, men jobber meg igjennom og en dag skal jeg bli som før..

Han tok en frisk 17 åring og gjorde meg slik jeg er nå - Han skal ikke beholde den gleden!


Har du noen gang sloss mot en person som vil drepe deg? Har du sett den type frykt rettet mot deg?
Har du hørt dine fars barn si at han vil skyte deg og barna mens han peker på dere? -
Dette var hverdagen min. Er det rart det har fått konsekvenser for meg?

Jeg tar hvert problem jeg har og jobber med det - Jeg plukker ut de enkleste å jobbe med og beseirer dem! 
For jeg skal bli som før igjen og han skal ikke stoppe meg om han så er i eller utenfor fengselet!

 



Men jeg skal innrømme at reisen hadde vært enklere om noen gikk den med meg.... 

Hvor er følelsene mine? Et liv uten følelser

Psykopater og tungt kriminelle er kjent for å mangle følelser. Jeg mangler følelser! Hvorfor blir jeg ikke glad,trist eller redd?
Det har ikke alltid vært slik. Alt skjedde med to episoder jeg kort kan forklare veldig enkelt.

Min sønn på 2 måneder fikk pustestans -
Jeg hørte et rart hyl fra soverommet der sønnen min sov. Da jeg så på han var han blå, hadde svarte lepper og øynene hans rullet bakover. Jeg dro han opp av senga og la han opp ned og dro ut store slimpropper fra svelget hans. Ambulansen kom og han fikk pustestopp 2 ganger i ambulansen. Han ble tatt fra meg og inn på et rom da vi kom frem til sykehuset. Jeg skulle bare vente! Lever han? Dør han? Skulle jeg passet bedre på? Panikken kom og jeg fikk ikke puste. Jeg raste i bakken. Det viste seg at han hadde kastet opp og fått det i lungene. Han holdt på å drukne i egen magesyre. Da vi kom hjem flere dager senere, så var følelsene borte. Jeg var ikke glad i han lenger. Jeg var ikke glad for noe.Jeg følte ingenting. Følelsene kom tilbake etter ca 2 uker veldig gradvis.

Min mann mishandlet meg i årevis - Han var slem mot meg. Han var slem mot barna. Han slo meg og truet meg. Vet du hvordan det føles da en person er voldelig mot deg fysisk og du vet at han egentlig vil drepe deg? Har du noen gang sett slikt hat i noen sine øyne? Jeg ble så redd at jeg `slo av bryteren`. Jeg ble ikke redd mer. Jeg ble ikke påvirket. Han fikk ikke til å skade meg. Jeg begynte å observere oss fra ``utsiden``og så at han stadig ble verre. Han gikk hele tiden litt lenger. Det var da jeg forsto at jeg måtte skaffe bevis og få han dømt. jeg måtte beskytte oss! Han ble riktig nok dømt for grov mishandling og sitter nå i fengsel, men jeg lever med konsekvensene av dette. Hvor er følelsene mine? 



Jeg kunne jo så lett skru dem av - Nå vil jeg skru dem på, så hvor er dem? 

 Å leve uten følelser er som å leve et tomt liv med veldig mye spenning!
Oppdager de at jeg spiller skuespill nå? Forstår de at jeg bare lurer dem? Skjønner de hvordan jeg har det?
Alt er et `katt og mus spill` der jeg konstant forsøker å hindre mennesker i å forstå at jeg ikke føler noe.

Jeg gruer meg alltid til familieselskaper eller fester. Der er det alltid større press til at jeg må føle og vise lykke for å se dem igjen eller for å dele `hvor glade vi er nå` øyeblikk. Det er svært få mennesker jeg føler kjærlighet til. Vanlige mennesker på gata pleide jeg tidligere å føle kjærlighet for. Barna som sulter i nyhetene på tv følte jeg kjærlighet for. Bare fordi det er slik jeg egentlig er, så klarer jeg å huske hvordan det føltes. Det er denne hukommelsen som holder meg i sjakk. Jeg føler det ikke, men jeg kan huske hvordan det føltes. Så jeg ``rir litt på den bølgen`` med en blanding av falske følelser og hukommelse. Psykopater hadde aldri denne kjærligheter i utgangspunktet og derfor ingen forhold til hvordan det SKAL føles å se igjen gamle kjente, være på fest eller føle kjærlighet 

`Han tok en frisk 17 åring og forvandlet meg til dette! Når kommer følelsene mine? Hva må jeg gjøre? Jeg går i terapi og får all mulig oppfølging som du kan tenke deg, men blir fortalt at dette tar tid. Erstatningen jeg fikk for dette var 150.000 kroner. Hva skal jeg med de pengene? Skal jeg betale tilbake følelsene mine? 

(http://www.annekristine.no/tag/psykisk-vold/ - https://telligent.com/community/business/f/1589/t/1073468.aspx - bildet funnet her)


Da du føler deg lykkelig så kjenn etter denne følelsen. Den er DIN og du skal passe på den følelsen <3 

Faren til barna ble dømt til 2,2 års fengsel!

Etter å ha samlet opp motet, så fortalte jeg politiet hva barnefaren hadde utsatt meg for. 
Han hadde Slått meg så hardt i låret at jeg hadde et svart merke på låret, som var like stort som  to knyttnever. Jeg hadde problemer med og gå og var fryktelig bekymret for hva som hadde blitt konsekvensen av dette slaget dersom han traff meg i magen.
Saken ble anmeldt men HENLAGT fordi jeg ikke hadde bevis og fordi psykopaten nektet. 

Og han bare fortsatte...



Dersom du lurer på hvorfor jeg kaller han psykopaten, så er det Aktors egne ord i en dom som satte han i fengsel flere år etter den første politisaken. 

Han begynte å si ting som `Jeg skal ta barna`, nå er det krig` og `jeg skal si til nav at du svindler dem, så du må i fengsel`.
Etter at jeg allerede hadde forsøkt og få hjelp med avslag, så ble det tydelig for meg at jeg måtte samle bevis. Og jeg kunne ikke tenke meg noen andre måter å få bevis på enn å utsette meg for farlige situasjoner og ta lydopptak.

Tenk om han ikke ble dømt og jeg ikke hadde bevis? Tenk om han da tok barna? Tenk om han da skader dem?  - Jeg må samle bevis!

Jeg må forberede meg til rettsaken...




I det jeg bestemte meg for dette, så skjedde det flere farlige prosesser i mitt eget hodet som jeg da ikke var klar over. 
Jeg skrudde av følelsene mine. Jeg gjorde livet til et stort skuespill.

Flere år senere viste det seg at jeg skulle slite med å få følelsene mine tilbake. Jeg var aldri glad. Jeg observerte alle andre og spilte stort sett alt av glede de trodde jeg hadde. Livet ble en fasade. `Lur alle til å tro at du har det bra fordi kun på denne måten lar disse menneskene deg stå i en farlig situasjon som tillater deg å  skaffe bevis mot denne mannen. 

Bevisene tok ca et halv år og samle opp. På det tidspunktet endte jeg opp med nesten 3 timer lydopptak fra flere episoder. 
Jeg trodde han kunne drepe meg. Jeg trodde han var i stand til å krasje bilen med meg og ungene sammen med han. Jeg trodde han skulle skyte oss - Han sa det jo!

Bevisene var samlet og barnevernet hjalp meg til politiet. De passet ungene mens jeg satt i avhør. Barnevernet jobbet ekstra mange timer på kvelden for å frakte oss til krisesenteret og for å hjelpe meg med å innse alvoret i situasjonen. 
For etter å ha spilt skuespill og skrudd av følelsene, så bli man helt flat. Det blir vanskelig å forstå hva som er galt tilslutt.

Barnevernet sa: Enten må du skjerme barna fra han eller så må vi plassere barna dine! Dette handler om at DU må sette barna først. Du har nok bevis nå og nå må dette ta slutt.

De kjørte meg til krisesenteret! Følelsene var enda av. Jeg tenkte på hvor sinna denne mannen kom til å bli da han forsto at vi har  forsvunnet på hemmelig adresse. Jeg hadde et møte med krisesenteret før jeg fikk rom der og de satte opp en oversikt over hvor mishandlet jeg var. Skalaen går fra 0-100. 0 er ingen mishandling. Alt over fra 65 er alvorlig mishandling. Fra 85 er dødelig mishandling. 
Jeg scoret over 90!!!

Jeg får ikke skive noe om hvilken opplevelser jeg har fra Drammen krisesenter. Samme krisesenter Anna var på før hun ble drept.

Det er fryktelig at man selv må skaffe bevis til familievold-saker. Jeg skaffet bevisene og sitter i dag med konsekvensene. Hvor er følelsene mine? Hvordan slutter jeg å spille skuespill med alle jeg kjenner? Jeg later som jeg koser meg og later som jeg har det gøy. I virkeligheten er jeg flat, men har lært hvordan jeg faker ansiktsutrykk, energi og tonefall. 150.000 kroner fikk jeg i erstatning da den endige dommen falt. Skal disse pengene gjøre slik at jeg får følelser igjen? Fortell meg gjerne hva jeg skal med disse pengene for de står for øyeblikket helt urørt!

Klart barna er påvirket! Eldste sønnen vår på snart 7 år går til psykolog. 
Han har sett og hørt ting han ikke skal over mange år. Han har også måttet skru av følelser!



<3
 
Han ble dømt til 2,2 år i fengsel og må betale 150.000 i erstatning til meg og 12.000 for rettsaken. 
Du har kanskje lest om dette i avser eller sett det på nyhetene?
I morgen legger jeg ut link til alle nyheter og diskusjoner i facebook statuser om denne saken. 


Drømmeblogg

Jeg har i årevis ønsket å fortelle verden dette. Jeg har i årevis ønsket og lage en blogg, men for redd for at dere skal skjønne hvem jeg er. 
Sannheten er at mange av dere allerede kjenner meg igjennom media eller på andre måter. Jeg har mye å tape ved å ha denne bloggen, så min identitet holdes hemmelig.
Jeg vil be om at de som vet min identitet holder mitt navn borte fra internet. Min største frykt er å kunne `googles` med mitt navn og at alt jeg skal fortelle dere i bloggen dukker opp der. Dersom det skjedde ville livet mitt blitt ødelagt på så mange måter.

De som følger med på nyhetene på tv2.no eller tv2 (på tv) sine nyheter har kanskje allerede lest/hørt om meg?



(Bildet hentet fra tv2.no)

For de som har det vil jeg si at historien min er så mye større og mer omfattende enn hva nyhetene klarer å plukke opp.
Her skal jeg ikke skrive opp igjen det noen av dere allerede har lest, men de mørke sidene. De hemmelige siden ved denne saken.
Sidene ikke en gang dommerne vet. Deler av saken som aldri nådde frem til aktor.
 

Jeg skriver denne bloggen fordi jeg har lest deres kommentarer på mine saker på facebook og andre nettsider. 
Jeg har lest alle spørsmålene jeg aldri får besvart. Jeg har lest alle beskyldningene jeg aldri får forsvart.

 
Dette er bloggen jeg har drømt om. Dette er bloggen jeg hadde fryktet. 
Her kommer et usminket bilde av hvordan det er å leve med en psykopat! En usensurert side av hvordan det er å bli mishandlet psykisk, fysisk og seksuelt av en person man ikke kan forlate. 

(Jeg vil ikke anbefale mennesker som blir lett negativt påvirket av andres opplevelser til å følge denne bloggen)
For å detaljere denne advarselen, så vil jeg si noe om hva som kommer frem:
- Baby som eksploderer ut av magen til sin mor grunnet krig
- Detaljert beskrivelse av seksuelt overgrep
- Frykten for å bli drept av en person man IKKE kan forlate
- Hemmelighetene man må holde og alle løynene man må fortelle
-  Usunne overlevelsesteknikker 

Dersom du bearbeider det du leser på en måte som gjør at du tenker over innholdet i tekstene timesvis etter lesning ber jeg deg slutte å lese. 
Dette er mitt liv og mine opplevelser. Jeg skal selv bære tyngden av dette ved hjelp av støtteapparatet rundt meg. Dette er ikke dine problemer. Du har dit eget liv som du skal nyte!
Husk å skille livene våre og lær det du kan av det jeg skriver <3

Da det er sagt vil jeg si at du skal kose deg med bloggen og lære det du kan lære av livet. Det er tross alt sommer <3


Les mer i arkivet » Juni 2014
idaisberg

idaisberg

24, Drammen

Bloggen jeg har drømt om og fryktet er nå opprettet. Noen av dere kjenner meg fra nyhetene og noen kjenner meg fra andre medier. Min identitet er hemmelig grunnet frykten for å bli avslørt. Jeg skal skrive om de delene av saken min som dommerne ikke vet. Deler av saken som aldri nådde aktor og det større bildet dere aldri ble fortalt. Jeg fikk to barn med en psykopat. En mann jeg bodde med i årevis. En mann jeg møtte da jeg var 17 år. En mann jeg møtte da jeg var ren - nå er jeg møkkete. Her skriver jeg detaljerte beskrivelser av situasjoner og tunge sider ved mishandling sett fra offerets side. En professor i psykiatri bruker deler av mine tekster i utdannelse på høyskolen.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits