Hvor er følelsene mine? Et liv uten følelser

Psykopater og tungt kriminelle er kjent for å mangle følelser. Jeg mangler følelser! Hvorfor blir jeg ikke glad,trist eller redd?
Det har ikke alltid vært slik. Alt skjedde med to episoder jeg kort kan forklare veldig enkelt.

Min sønn på 2 måneder fikk pustestans -
Jeg hørte et rart hyl fra soverommet der sønnen min sov. Da jeg så på han var han blå, hadde svarte lepper og øynene hans rullet bakover. Jeg dro han opp av senga og la han opp ned og dro ut store slimpropper fra svelget hans. Ambulansen kom og han fikk pustestopp 2 ganger i ambulansen. Han ble tatt fra meg og inn på et rom da vi kom frem til sykehuset. Jeg skulle bare vente! Lever han? Dør han? Skulle jeg passet bedre på? Panikken kom og jeg fikk ikke puste. Jeg raste i bakken. Det viste seg at han hadde kastet opp og fått det i lungene. Han holdt på å drukne i egen magesyre. Da vi kom hjem flere dager senere, så var følelsene borte. Jeg var ikke glad i han lenger. Jeg var ikke glad for noe.Jeg følte ingenting. Følelsene kom tilbake etter ca 2 uker veldig gradvis.

Min mann mishandlet meg i årevis - Han var slem mot meg. Han var slem mot barna. Han slo meg og truet meg. Vet du hvordan det føles da en person er voldelig mot deg fysisk og du vet at han egentlig vil drepe deg? Har du noen gang sett slikt hat i noen sine øyne? Jeg ble så redd at jeg `slo av bryteren`. Jeg ble ikke redd mer. Jeg ble ikke påvirket. Han fikk ikke til å skade meg. Jeg begynte å observere oss fra ``utsiden``og så at han stadig ble verre. Han gikk hele tiden litt lenger. Det var da jeg forsto at jeg måtte skaffe bevis og få han dømt. jeg måtte beskytte oss! Han ble riktig nok dømt for grov mishandling og sitter nå i fengsel, men jeg lever med konsekvensene av dette. Hvor er følelsene mine? 



Jeg kunne jo så lett skru dem av - Nå vil jeg skru dem på, så hvor er dem? 

 Å leve uten følelser er som å leve et tomt liv med veldig mye spenning!
Oppdager de at jeg spiller skuespill nå? Forstår de at jeg bare lurer dem? Skjønner de hvordan jeg har det?
Alt er et `katt og mus spill` der jeg konstant forsøker å hindre mennesker i å forstå at jeg ikke føler noe.

Jeg gruer meg alltid til familieselskaper eller fester. Der er det alltid større press til at jeg må føle og vise lykke for å se dem igjen eller for å dele `hvor glade vi er nå` øyeblikk. Det er svært få mennesker jeg føler kjærlighet til. Vanlige mennesker på gata pleide jeg tidligere å føle kjærlighet for. Barna som sulter i nyhetene på tv følte jeg kjærlighet for. Bare fordi det er slik jeg egentlig er, så klarer jeg å huske hvordan det føltes. Det er denne hukommelsen som holder meg i sjakk. Jeg føler det ikke, men jeg kan huske hvordan det føltes. Så jeg ``rir litt på den bølgen`` med en blanding av falske følelser og hukommelse. Psykopater hadde aldri denne kjærligheter i utgangspunktet og derfor ingen forhold til hvordan det SKAL føles å se igjen gamle kjente, være på fest eller føle kjærlighet 

`Han tok en frisk 17 åring og forvandlet meg til dette! Når kommer følelsene mine? Hva må jeg gjøre? Jeg går i terapi og får all mulig oppfølging som du kan tenke deg, men blir fortalt at dette tar tid. Erstatningen jeg fikk for dette var 150.000 kroner. Hva skal jeg med de pengene? Skal jeg betale tilbake følelsene mine? 

(http://www.annekristine.no/tag/psykisk-vold/ - https://telligent.com/community/business/f/1589/t/1073468.aspx - bildet funnet her)


Da du føler deg lykkelig så kjenn etter denne følelsen. Den er DIN og du skal passe på den følelsen <3 

6 kommentarer

Marit Elise

17.06.2014 kl.21:49

Får tårer når jeg leser dette. Fy søren. </3

idaisberg

17.06.2014 kl.21:57

Marit Elise: Ingen grunn for tårer <3 Kjenn etter det som gjør deg lykkelig. Følelser er ingen selvfølge, så nyt de for oss begge. Jeg har hatt følelser før, så jeg håper dette kommer tilbake.

ANONYMUS

17.06.2014 kl.21:59

Du skriver så sterkt Ida! Eller er det ditt navn? Kanskje ikke.

Følelsene kommer! Jobb for dem og vent , så skal du se at de kommer tilbake.

Du vet tross alt hva du skal se etter!

idaisberg

17.06.2014 kl.22:00

ANONYMUS: `du vet tross alt hva du skal se etter` - Jeg likte den <3

Benedicte Bekkevold

17.06.2014 kl.22:07

du skriver en sterk og meningsfullt blogg! Følelsene dine kommer tilbake, det er bare spørsmål om tid.

idaisberg

17.06.2014 kl.22:22

Benedicte Bekkevold: Takk for en fantastisk kommentar. Alltid fint å få tlbakemeldinger. Følelsene kommer etterhvert, men frem til da må jeg bare late som =) Slitsomt men må bare gjøre det for å skjule det.

frida

17.06.2014 kl.23:15

Dette er viktig for.mange å lese. Takk!

Skriv en ny kommentar

idaisberg

idaisberg

24, Drammen

Bloggen jeg har drømt om og fryktet er nå opprettet. Noen av dere kjenner meg fra nyhetene og noen kjenner meg fra andre medier. Min identitet er hemmelig grunnet frykten for å bli avslørt. Jeg skal skrive om de delene av saken min som dommerne ikke vet. Deler av saken som aldri nådde aktor og det større bildet dere aldri ble fortalt. Jeg fikk to barn med en psykopat. En mann jeg bodde med i årevis. En mann jeg møtte da jeg var 17 år. En mann jeg møtte da jeg var ren - nå er jeg møkkete. Her skriver jeg detaljerte beskrivelser av situasjoner og tunge sider ved mishandling sett fra offerets side. En professor i psykiatri bruker deler av mine tekster i utdannelse på høyskolen.

Kategorier

Arkiv

hits